Å stå med et bilde, som er skapt helt uten bruk av PC, det føles ekte.
Når du går rundt med et digitalt kamera, har du muligheten til umiddelbart å se bildet du har tatt. Og kanskje ta et nytt, fordi det første ikke var helt der du tenkte. Eller kanskje praktiserer du “lucky imagin”, der du tar hundre “forskjellige” bilder av samme motiv og håper et er bra?! Og når du kommer hjem, så går du igang med redigering på PCen, legger innalt for mye vibrance, saturering og clarity før du dumper en hel drøss bilder på Instagram. For meg føles ikke det helt ekte.
Gamle kameraer
Å gå rundt med kameraet fra 70-tallet gir meg mer mening med fotografering. Du har tilgang på 12 bilder (mellomformat), der hvert bilde, inkludert kjemikalier, koster en tier. Du kan plutselig ikke drive med “lucky imagin” lengre, det blir fort kostbart. Jeg føler jeg blir mye mer bevisst på hvert bilde jeg skaper. Ja, jeg føler det går over fra å ta bilder til å skape bilder. Jeg har ikke lengre en automatikk som “bestemmer” eksponeringen, jeg har ikke lengre en fokusmotor som stiller inn perfekt fokus, Jeg må ta hånd om alt dette på egen hånd. Det gjør at jeg må bruke mer tid på hvert bilde. Jeg får mye mer fokus på de valgene jeg skal ta, jeg får mer tid til å tanke på alternativer,slik som med komposisjon, vinkler og linjer.
Ingenting er som lukta av fiks
Når du er ferdig med en rull, har du fortsatt mye arbeid igjen på bildene. Det er tid for det første mørkeromsarbeidet og fremkalling av filmen. Også her skiller det mye mellom digital og analog fotografering. Mens du ved digital fotografering bare dumper bildene på hardisken, kan du ved analog fotografering fortsatt gjøre kreative valg for bildene. Hvordan negativene blir, avhenger både av hvordan du har eksponert de og hvordan du fremkaller de. Bare for å presisere, jeg snakker her om sort/hvit film. Forskjellige fremkallere (kjemikalier) gir forskjellig kontrast og skarphet. Men om du er ny med analog, finnes det noen fremkallere som er et trygt valg og gir middels skarphet og kontrast. Du har nå et negativ klart for forstørrelse og “tusen” nye muligheter for kreative valg. Hvilket fotopapir, fast eller variabel kontrast, hvilket kontrastfilter, hvilken størrelse, hvor skal jeg dodge og burne? Uansett hva en velger, så tar det tid. Du ser ikke umiddelbart hvordan valgene blir og du kan ikke bare trykke “ctrl+z” og prøve noe annet, men starte forfra igjen.Når du har funnet oppskriften som former fotografiet slik du hadde sett det for deg, du legger et hvitt fotopapir i fremkalleren, starter timeren og vugger fremkallerskåla forsiktig frem og tilbake. Etter noen sekunder, begynner resultatet forsiktig å komme frem. Dette er øyeblikket du har ventet på siden du trykte på utløserknappen. Dette er øyeblikket et kunstverk åpenbarer seg for verden. Dette er øyeblikket som gjør det verd tiden det tar å fotografere analogt. Ingenting er som lukta av fiks, det er lukta av kunst. Fiks er for øvrig kjemikaliet en bruker for å “brenne” sølvet fast til gelatinet i fotopapirets emulsjon, det lyssensitive belegget.
Digital vs analog
Det finnes mange dyktige fotografer, digitale som analoge. Jeg har vært på begge sidene. Jeg har vært den som knipser tusen bilder på en dagstur. Den som tar bildene til Photoshop og redigerer livet av de og slenge på et eller annet “preset”. Den som printer på alskens inkjet fotopapir. Men det er ingenting som å senke tempopet, høre lyden av lukkeren på Hasselbladen, dra frem filmen for hånd for å gjøre klart til neste eksponering. Kjenne den distinkte lukta av fiks. Det er følelsen av å skape et ekte fotografi!